Regjeringen har kommet med nye regler for forsamlinger i dag (30. april), og slik det ser ut nå, kan vi som ikke er så mange, ha gudstjeneste fra neste helg, dersom vi overholder smittevernreglene. Dvs maks 50 personer samlet og en meters avstand mellom folk som ikke bor sammen. det betyr at vi må tenke oss godt om når vi organiserer dette, og at det ikke blir aktuelt med kirkekaffe i første omgang.
Det er naturlig nok ikke lagt noen planer framover, så dette må vi ta litt etterhvert, men det får vi leve med. Vi må også være forberedt på at dette kan bli strammet inn igjen dersom smittetallene stiger.
Vi gleder oss til å samles igjen – det kommer mer info etterhvert.
Det er lett å føle seg ensom når vi ikke kan møte slekt og venner, i hvert fall for den som bor aleine. I går snakka jeg med noen i telefonen som nok kjente stadig mer på dette. At det er hyggelig med en telefon, men at vi savner å se hverandre. Og det er helt naturlig, helt legitimt. Det bekrefter bare at vi er skapt for fellesskap. Noen trives bedre i eget selskap enn andre, men til sjuende og sist er vi skapt til fellesskap.
Vi er skapt til fellesskap med hverandre – og med Gud. Fellesskapet med hverandre er vi mer og mindre avskåret fra akkurat nå. Det går an å ringe noen, og det er viktig og godt. For de som har teknisk innsikt til det, kan man snakke sammen og se hverandre på en skjerm. Hyggelig, men litt rart. Når været tillater det, er vi anbefalt å gå oss en tur i nærområdet. Da kan vi for det første prise oss lykkelige for at vi har valgt å bo på et sted der det er plass til det uten å måtte gå i kø og passe seg hele tida. For det andre, kan vi sende en melding til noen og avtale å gå tur sammen, med sånn passelig avstand.
Men den personen jeg snakka med i går, lever med én visshet; jeg er jo ikke aleine! Det kan være krevende å huske det, men vi skal minne oss sjøl og hverandre på at vi aldri er aleine, vi som tror på Jesus og går sammen med ham. Og til Ham trenger vi ikke holde avstand. Han går tett ved sida di, alltid vil han være der. Det er ingen automatikk i at Guds barn vil bli spart for alt som er vondt, heller ikke for sykdom og død. Men det vi vet, er at han vil gå sammen med oss i alt som skjer, han vil aldri overlate oss som foreldreløse barn.
Salme 91: Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet. Du skal bare følge det med øynene og se at de skyldige får sin lønn. «Du, Herre, er min tilflukt.» Den høyeste har du gjort til din bolig. Det skal ikke hende deg noe vondt, ingen plage skal komme nær ditt telt. For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein. Du skal tråkke på løve og slange og trampe på ungløve og orm. «Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
Rom 8, 35-39: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
I disse tider, trenger vi å fokusere på Jesus; på hans kjærlighet, makt, trofasthet, omsorg og barmhjertighet. Vi trenger å minne hverandre på at Jesus er større enn alt; større enn pandemien, større enn våre bekymringer og frykt, større enn noen krefter i verden. Ingenting av dette kan skille oss fra Guds kjærlighet.
Det betyr at vi ikke trenger å frykte. Vi skal ta ansvar for egen og andres helse, vi skal ta vår del av ansvaret for fellesskapet. Men vi behøver ikke å frykte. Frykten lammer oss, tar fra oss gleden, freden, nattesøvnen, ja selve livet. Men Jesus er den som gir liv, som opprettholder liv, han er vegen, sannheten og livet.
Joh 14,1-6: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Vi kan ikke møtes på lenge. Vi retter oss etter myndighetenes retningslinjer og har ingen gudstjenester fram til 15. juni. Så må vi se hva som er situasjonen når det nærmer seg sommeren. I morgen kan du følge flere gudstjenester på nett. Noen forslag komme her, andre finner du sikkert sjøl om du leiter litt: Pinsekirken Elverum Pinsemenigheten Betel Trondheim Filadelfiakirken Oslo
Påska (i hvert fall påskeferien) er over og hverdagen skulle vært tilbake. Det er den ikke. Vi lever fortsatt med stramme korona-restriksjoner, og i påska ble det avgjort at de fleste av disse restriksjonene skal fortsette fram til 15. juni i første omgang. Barnehager og skoler skal åpne litt forsiktig utover april, men det blir holdt skarpt oppsyn med hvordan dette slår ut, og man er klar til å stenge igjen på kort varsel. Kulturarrangementer (som regjeringen nok regner gudstjenester under) er ikke tillatt. Det skal holdes avstand og det er begrenset hvor mange som kan samles, også utendørs.
Alt dette gjør at vi fortsatt ikke kan samles til gudstjeneste. Det synes vi er trist, og vi ser fram til å møtes igjen, men vi velger å tro at våre styresmakter handler overveid og til vårt felles beste, og vi stiller oss derfor lojalt bak disse restriksjonene.
Men hva gjør alt dette med oss?
Vi ser bildene av blå himmel over Beijing og fisk i kanalene i Venezia. Det ser ut som skaperverket har fått en hardt tiltrengt pustepause. Kan det lede oss til å tenke over vårt eget forbruk? Tenke over hvordan vi forvalter det skaperverket Gud har betrodd oss?
Mangelen på gudstjenester har trigget kreativitet og oppfinnsomhet i mange menigheter og blant kristenfolket. Jeg har aldri hørt så mange kirke-/menighets-/gudstjeneste-reportasjer på NRK P2 som denne påska. Og utelukkende med positivt fortegn. Guds folk har blitt mer synlige mens vi alle skal være hjemme! All denne kreativiteten har avstedkommet online-gudstjenester, andakter på nett for barn og voksne, drive-in-gudstjenester, salmedugnad, konserter på nett osv. Det gir oss mulighet til å få åndelig påfyll hjemme i egen stue. Og vi som ikke har ressurser til å gjøre sånne ting, kan takke både Gud og mange menigheter for denne muligheten.
Det har vært mange grunner til å være litt kritiske til hvordan internett og sosiale medier fyller livene våre, men i disse dager har nettet og alle sosiale medier gitt oss en mulighet til å holde kontakt. Det er vi takknemlige for, men glem ikke å ta opp telefonen fra tid til annen. Hvis du trenger å slå av en prat med noen, er du sikkert ikke aleine om det. Det er helt greit å ringe noen bare fordi du har lyst til å prate litt. Kanskje gjør du en god gjerning mot noen i samme slengen.
Stillheten, det lave aktivitetsnivået, gir oss rom for ettertanke, gir oss tid til å kjenne på hva som er viktig for oss. Kanskje vi kjenner at mennesker er viktigere enn ting, fellesskap viktigere enn status. Kanskje kjenner vi at vi setter pris på å leve i et land der det er enighet om at vi skal ta hensyn til de svakeste blant oss – sjøl om det er mennesker som rent økonomisk koster samfunnet mer enn de kan yte. Menneskeverd skal aldri regnes i kroner og øre!
Gjennom nyhetssendingene får vi daglige påminnelser om at livet er skjørt og at vi ikke vet noe om dagen i morgen. Bare i påska har 72 mennesker mista livet av Covid-19 i Norge. I land der restriksjonene kom for seint eller der helsevesenet fungerer dårligere enn her, er tallene av helt andre dimensjoner. Disse påminnelsene får også de som ikke har satt sitt håp til Jesus – da kan frykten bli en hyppig gjest. Kan du og jeg gi trøst og peke på håpet da? Og for all del: kjenner du på frykt og engstelse, er det ingenting å skamme seg over. Ikke gå og bær på det aleine, men ring noen, snakk med noen, få noen til å be sammen med deg.
Matt 12,21: Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.
Rom 15,13: Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.
Ef 1,17-19: Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.
Vi tåler disse dagene og disse omstendighetene i troen på at det går over, livet vil komme tilbake i vater – og du går ikke aleine! Ta kontakt om du trenger forbønn eller noen å snakke litt med, 48263241
Matt 28 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» 8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Dette er dagen da vi kan veksle mellom andektig undring og stormende jubel. Undring over at det faktisk skjedde. Jesus ikke bare sonet vår skyld og bar våre plager med seg på korset – han overvant døden! Den siste fiende. Og fordi Jesus vant over døden, har vi fått evig liv. Ikke her på jorda, det ønsker bare de som ikke har noe håp for evigheten, men i Himmelen sammen med Ham. Og herfra er veien kort til jubelrop og glede! Og den gleden er det flere som har satt både ord og toner til – og de kommer oss til hjelp når vi skal uttrykke vår takknemlighet, tilbedelse, glede og jubel. Når vi skal proklamere Hans seier over døden og dødsriket.
Jesus lever, graven brast! Han stod opp med guddoms velde. Trøsten står som klippen fast: at hans død og blod skal gjelde. Lynet blinker, jorden bever, graven brast, og Jesus lever!
Jeg har vunnet, Jesus vant, døden oppslukt er til seier. Jesus mørkets fyrste bandt, jeg den kjøpte frihet eier. Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant, og jeg har vunnet!
Denne jubel og proklamasjon ble skrevet av biskop Johan Nordahl Brun i 1786 og vil bli sunget til den dagen vi skal synge og tilbe for Jesu trone i himmelen. Det er målet for vår reise og vi vet at vi skal komme dit fordi Jesus har kjøpt oss og satt oss i frihet.
Sannelig han er oppstanden!
I dag vil jeg spesielt anbefale deg å finne Filadelfiakirkens (Oslo) påskevandring med Egil Svartdahl og musikalsk følge. Den ligger ute fra kl 1100 og vil bli en vakker opplevelse i dag når du ikke kan komme på gudstjeneste og feire sammen med andre. https://www.youtube.com/watch?v=T03bO7KYotw&feature=emb_rel_end
Rapport fra misjonsarbeidet i Murmansk og på Kola-halvøya 1 kvartal 2020. Nå som vi alle i hele verden er inne i en stille tid og de fleste av oss sitter hjemme, er det enklere å få tid til å skrive rapport, så denne kommer nok til og med i tide !)
I jula var jeg en tur hjem til slekta i Østerdalen og på Hamar som vanlig. Hadde også noen møter jeg deltok på i Vallset, Røros, Tynset og Alvdal. Har vært innom de fleste støttemenighetene mine i 2019. På tilbaketuren fra Norge dro jeg innom Karelen som vanlig. Jeg hjalp til med lovsang på Royal Rangers-leir I Nadvoitsy i Karelen. Arrangør var Royal Rangers fra Murmansk og Nadvoitsy.
Når jeg først kjører
bil så langt, så pleier jeg å fylle opp bagasjerommet med hjelpesending. Det er
aldri noe problem å fylle bilen. Etterhvert er det blitt mange kontakter i
Norge og Sverige som vil sende hjelp østover. Men i og med at tollreglene i
Russland har blitt strengere (jeg kan bare få inn 25 kilo per pers i bilen), så
må jeg nå bruke mer tid og økonomi på å få hjelpesendinga fram. Spesielt hvis
jeg skal stoppe innom et sted i Russland på veien, så må jeg sette igjen
hjelpesendinga i Finland. Denne gangen satt jeg den igjen i midt-Finland.Derfor
måtte jeg bruke 4 dager på å kjøre den derfra til Kirkenes, og så å komme meg
tilbake til Murmansk via en grenseovergang i Nord-Karelen. Dette p.g.a at jeg
ikke kommer over grensepostene på Kola-halvøya med minibussen min, da den har
norske skilter. Har beskrevet dette problemet i rapporter tidligere.
Derfor er det godt at jeg har fått anskaffet en bil til som jeg kan bruke når jeg skal fram og tilbake over grensene her nord. Den har jo russiske skilter, så det er ikke noe problem å kjøre over grensen inn til Russland med den, men det har vært et problem at jeg ikke kan kjøre den over grensen til Norge. Jeg har løst det problemet med at i teamet jeg har tatt med meg, har det vært en som kan kjøre bilen min. Etterhvert har det blitt en utfordring å finne ekstrasjåfør, da jeg ikke har automatgir – mange kvinner har kun erfaring med slike biler. Til slutt fant jeg ut at det skader jo ikke å stille et spørsmål på den norske tollen, om jeg kan kjøre bilen min i Norge ? (har fått skriftlig avslag på søknad om det før). Jeg fikk til svar at det skulle vel gå greit så lenge det var snakk om endagsturer fram og tilbake mellom Murmansk og Kirkenes. Halleluja! Så da var det problemet løst !
Denne vinteren har vi fortsatt å reise til Kirkenes for å evangelisere, men ikke ha stand utendørs på torget. Vi har fått mulighet til å hjelpe på en kristen kafe som kalles Kafe Ro. Den er gratis og åpen for dagledige hver onsdag fra 11 – 15. Vi har printa opp flyers på russisk og norsk og bruker noen timer hver gang på å invitere folk ute i byen, tar med oss de som ønsker å bli med, og så setter vi oss ned og prater med dem i kafeen. Russerne med de russisktalende og vi andre med resten. Dette er en felleskristelig kafe med folk fra alle sammenhenger som kommer. Jeg har også blitt spurt om å synge og holde andakt innimellom.
Lørdag den 22.
februar hadde vi Konferanse i Lovozero. Det har etterhvert blitt en tradisjon
for menighetene i vårt nettverk å ha en mini-konferanse denne helga. Noen var
forhindret fra å komme fra andre byer da dette var en arbeidsdag, men vi var en
fin gjeng som kom sammen fra Murmansk og Lovozero. Flere deltok aktivt i
lovsang, vitnesbyrd og forbønn . Nytt av året var at vi tok med oss ungdommer
fra Murmansk og hadde felles ungdomsmøte. Lovsangen leda vi også i fellesskap,
og det var en ny og fin opplevelse som spleisa oss mer sammen, så nå er gruppa i
Lovozero mer åpen for utveksling og hjelp fra Murmansk. Det har jeg venta noen
år på å oppleve. Det eneste som mangler nå er muligheter til å reise dit…
Den første helga i mars hadde vi Ungdomsleir for hele Kola-halvøya i Montchegorsk. Det var jeg og noen venner fra Petrozavodsk, Karelen som tok initiativ til dette. Vi har erfaring fra mange slike arrangement i Karelen. Vi fikk med oss pastorene i menigheten vår i Murmansk og biskopen i nabo-pinsemenigheten i Olenegorsk. Siden et slikt konsept ikke er blitt prøvd før på Kola-halvøya, var vi spente på oppslutningen. Leiren skulle arrangeres på et sted som mange ikke kjenner til. Og det skulle være et samarbeid mellom menigheter som har lite med hverandre å gjøre. Men egentlig var det jeg og gruppen fra Petrozavodsk som sto som hovedarrangør. Siden jeg kom hit har tjenesten min her fungert som en fredsskaper mellom ulike kristne kirker på Kola-halvøya, så det var ikke så vanskelig å inkludere folk fra ulike sammenhenger i forberedelsene. Når leiren startet, viste det seg at nesten alt av ungdom som kan krype og gå, kom reisende og vi fikk tilslutt manko på gruppeledere og medhjelpere. Det ble satt ny rekord “ever” på et slikt arrangement, ihvertfall i vår sammenheng . 80 deltakere! Ungdommer fra flere menigheter var aktivt med – lovsangsgrupper fra Olenegorsk og flere menigheter i Murmansk og pastorer fra flere menigheter var med og prekte. Mange var veldig begeistret for denne leiren og den var med å løfte oss på et nytt og etterlengtet nivå av enhet.
Som seg hør og bør,
har vi brukt en del tid på å forberede Påskefesten her i Murmansk. Det er
vanlig å slå litt på stortromma i slike anledninger, og siden erfaringen fra
jul ikke var tilfredsstillende, fant vi ut at vi skulle begynne tidlig, slik at
vi kunne forberede oss best mulig. Derfor satte vi igang alledere i slutten av
januar med kor-øvelser, siden vi er så priviligert å ha Toma her, ei venninne
av meg som er dyktig på kor. Musikk-øvelser har vi også hatt 2 ganger i uka, og
nå som det naermer seg Påske var vi klare til festen, men virus-krisen satte en
liten demper på det hele. Vi tok opp hele programmet vi hadde forberedt så
iherdig på video før den strengeste karantenen inntraff, så nå er det foreviget
og blir sendt online 1. Påskedag. Jeg sender dere linken på Youtube når den er
klar.
Jeg og Svetlana, ei dame fra Lovozero (18 mil fra Murmansk) som jeg hadde med meg til Norge i jula 2019, starta ungdomsgruppe der for over ett år siden. Gruppa vokser ikke så mye, men er ihvertfall stabil, og jeg tror det er et viktig tilbud til tenåringene at vi samler dem til ungdomsmøte hver lørdag. Til høsten er det planer om å starte opp Royal Rangers der, og da blir tenåringene inkludert i det arbeidet, så da frigjøres jeg litt.
Denne vinteren er det flere tenåringer i menigheten som har henvendt seg til meg om opplæring på instrumenter. Vi har 2 pianister fra før, men ellers har det bare vært noen sangere og meg på gitar, men nå har jeg satt igang å lære opp både trommeslager, bassist og el.gitarist. Vi fikk en pangstart i og med at tenåringene gikk dagledige noen uker før den strenge karantena trådte inn, så vi rakk å samles til øvelse hver dag en par uker, og folka fikk smaken på spillinga. Dette er virkelig gledelig! Nytt ungdoms-lovsangsteam blir det altså på oss når vi går over til en vanlig hverdag igjen etterhvert.
Som vanlig var vi også i år på Bønnekonferanse I Kolari, Finland i slutten av januar. Herlig å komme sammen med kristne fra flere nasjoner og steder og be for nordkalotten. Det var meningen at jeg skulle ta med meg endel damer fra Kola-halvøya å reise på Kvinnekonferanse i Alta i midten av mars, men den ble avlyst pga korona-viruset og grensene stengtes. Den konferansen får vi ha til gode, gledet meg til å komme til Alta. Det ble derimot arrangert et lite kvinnetreff i Murmansk helga etterpå hvor jeg var med å vitna om misjonskallet og leda lovsang.
Da vil jeg takke dere for at dere står med i bønn og støtter arbeidet i Russland! Ønsker dere alle en velsignet Påske ! Kristus er Oppstanden ! Hilsen fra Kari P. Myre
Jes 53,3 Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
4 Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
5 Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.
6 Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.
7 Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen.
8 Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?
9 Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn.
Disse ordene ble ikke skrevet etter langfredagen. De ble ikke skrevet etter at Jesus ble forrådt, svikta, dømt, mishandla, korsfesta og begravd. De ble skrevet ca 700 år tidligere. Profetien, forutsigelsen, er interessant og fascinerende nok i seg sjøl, men det som virkelig slår meg når jeg leser dette er for det første hvorfor alt dette skulle skje, og for det andre at dette var planlagt, dette lå i Guds hender. Det var den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som hadde regien. Etter at Jesus rydda tempelplassen (som jeg skrev om på mandag), ble de religiøse lederne ivrigere enn noen gang på å få ham ryddet av vegen, men de var skjønt enige om at det ikke måtte skje under høytiden. Det hjalp ikke noe særlig hva de mente om det. Herren Gud hadde bestemt at det var akkurat da det skulle skje.
Jesaja forteller oss hvorfor alt dette måtte skje. Jesus døde for å bære våre sykdommer og plager, og for å sone vår synd og skyld. Alt dette kunne legges på hans skuldre fordi han var uten synd og uten skyld sjøl. Hadde han begått noen synd i sitt jordiske liv, måtte han sonet for den, på samme måte som vi egentlig skulle sonet for våre egne synder og feiltrinn.
Men hvorfor? Hva får en allmektig, opphøyet Gud til å gjøre noe sånt? Hva får Guds sønn til å forlate alt, stige ned fra sin trone i himmelen for å bli født som et barn, leve som et menneske uten eiendom og status, for så å bli drept på bestialsk vis? Joh 3,16-17: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Joh 1,12: Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Dette er svaret. For så høyt har Gud elsket oss at han ikke kunne leve uten en relasjon til oss, hans barn. Han var villig til å gjøre ALT, ofre sitt eget liv, for å gjenopprette kontakten med oss, den som gikk tapt i syndefallet.
I det Jesus utånder på korset og roper at det er fullbrakt, har djevelen tilsynelatende vunnet kampen. Men noen oppfatter noe annet. Og det vil vise seg at det var Jesus som vant en evig seier på korset. Den skal manifestere seg om et par dager.
Selve historien om denne dagen, fra Jesus blir tatt til fange i nattemørket til han gravlegges kan du lese i ett av de fire evangeliene (eller alle). Du finner dem her: Matteus 26,36-27,61. Markus 14,43-15,47. Lukas 22,47-23,56. Johannes 18,1-19,42 Om du ikke har en Bibel hjemme, kan du lese på www.bibel.no eller laste ned en bibelapp til mobilen din. Dette kan bli det viktigste du noen gang komme til å lese.
Betel Narbuvoll
Hilsen fra Cathrine som gjerne skulle stått i Betel i kveld.
Det er Skjærtorsdag. Denne dagen feirer vi gjerne at Jesus innstifta nattverden. Minnemåltidet. Gjør dette til minne om meg. Jeg synes du skal gjøre det i hjemmet ditt nå som vi ikke kan møtes. Sammen med de du bor sammen med, i følge med en gudstjeneste på nett, eller over telefon med en venn.
Vi snakker ofte om nattverden, om det siste måltidet Jesus spiste sammen med sine disipler, men i dag tenkte jeg at vi kunne lese om det Jesus gjorde før han innstifta nattverden. Vi skulle hatt familiemøte i Betel på Narbuvoll midt i mars og jeg hadde nesten skrevet ferdig en familiemøteandakt som jeg ikke fikk brukt. Noe av det jeg tenkte på da, kan jeg jo dele med dere i dag i stedet.
Joh 13,4-17: Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
Som alle andre tråkka Jesus og disiplene rundt i sand og grus, støv og skitt hele dagen – i sandaler. Derfor hørte det med å få vasket føttene når man kom inn i et hus, i hvert fall om verten var velstående. Men dette var jo ingen ettertrakta jobb, for å si det mildt. Det ble utført av de som stod aller nederst på rangstigen. Til og med de mannlige slavene slapp stort sett unna dette, det var de kvinnelige slavene som måtte ta den jobben.
Det var altså absolutt ingen jobb for en mester og lærer med disipler som fulgte ham. Men det gjorde Jesus! 12 par støvete, svette, møkkete mannebein vaska Jesus – han som var Gud! Han som var Herre og Mester. Han som var lederen deres. Det er faktisk ikke så rart at Peter ble sjokkert. Det er rarere at de andre ikke protesterte, synes jeg. Etterpå gir han dem en utfordring: Slik som han har gjort mot dem, skal de også gjøre. Fordi at de – og vi – aldri blir større eller viktigere enn Jesus, så det han kunne gjøre, det kan vi også gjøre.
Joh 14,12: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.
Kan det være så enkelt at den som har ønske om å gjøre like store gjerninger som Jesus, også må være villig til å bøye seg like langt ned som Jesus? Du skal ikke se bort fra at det ligger en hemmelighet her. Jeg tror ikke poenget er at vi skal løpe rundt og vaske føttene på hverandre, sjøl om det kan være en fin opplevelse. Jeg tror at det Jesus ville demonstrere, var at vi skal aldri tro at vi er for gode til å bøye oss ned og gjøre noe fint for noen andre. Vi skal aldri innbille oss at noen oppgaver er for dårlige for oss eller at det finnes mennesker som er for dårlige til at vi skal kunne gjøre noe godt for dem.
Kanskje dagens utfordring til oss kan være denne: Neste gang du eller jeg har muligheten til å gjøre noe bra for noen – uten betaling, kanskje uten at de egentlig har fortjent det, kanskje uten at noen vet det engang – da gjør vi det. Og så kan vi tenke med oss sjøl at det der var en skikkelig fotvask, som Jesus lærte oss det.
Avstandsklem fra Cathrine som savner menigheten og fellesskapet…
Vi fikk hilsen fra Elin og Linn-Charlotte i Greytown Sør-Afrika i går kveld (7.4.20). Vi skal huske å be for dem, for de barna de har ansvar for og for alle de ikke kan hjelpe nå.
Hei til alle dere kjære vennene våre. 5 -7. april 2020
Håper inderlig og ber for dere alle at dere er og forblir friske. Heldigvis er alle våre også friske. Vi har forklart og undervist i menighetene og familiene våre hvor viktig det er at vi alle er forsiktige og ikke risikerer å spre viruset, spesielt pga de mange blant oss med Aids og mange som er svake pga tuberkulose. Så her i familien vår har vi vært 14 stk innagjerds hele tida. Skolene ble stengt 17.mars, så da kom jo ungdommene våre hjem, Tha, Nosipho og Thando som har studert i Durban. 26.mars ble det innført lockdown. Så fra da har vi ikke hatt mulighet til å se, hjelpe, følge opp noen av verken barn eller fattige eller noen på alle de stedene vi virker.
Her er bilder fra det siste barnemøtet vi fikk hatt i en krål vi nettopp har begynt å hjelpe. Det bor 10 yngre barn der med ei gammel bestemor, ei mor jobber i skogen, ei mor går rundt og bare drikker, noen mødre er døde. Og de fleste barna har ingen identitet og dermed ingen barnetrygd. Selv om barnetrygden er bare 400 Rand, ca 300 kr i mnd, så ville det vært en hjelp. Vi ble kjent med dem, da ei kvinne på Mpalaza ba oss ta med en liten sekk mais til dem fra henne. 2 unger skulle komme til hovedveien og motta den da vi kom forbi. Ja det satt 3 små unger i veikanten og venta. En gutt 5 år, 2 jenter 6 og 8 år, de hadde gått gjennom den farlige skogen hvor det ofte er overfall og voldtekt. De var så glad for å få den klatten med maismel, det var det eneste de hadde. Senere har vi hjulpet dem med viktig mat. Nå aner vi ikke hvordan de har det da til og med skolene er stengt. På skolene får barna et måltid hver dag. Og i kirkene våre får barna måltid i forbindelse med barnehage og leksehjelp. Nå kan vi ikke gjøre noe av delene.
Men vi tror at før påskehelga , skal Dumisile, LinnC og jeg prøve oss på å dra til alle områdene våre med mat,frukt mm og se disse som savner oss så og vi savner dem.Simphiwe
kan sikkert ordne innkjøpet for nå er
nok de fleste ferdige med innkjøpene.
Hæren ble engasjert sammen med politi og security, så de gjør alt de kan for å passe på at folk ikke reiser fra distrikt til distrikt, og at de i byene holder seg inne. Men den største utfordringen var at lock-down starta akkurat ved måneds-slutt. Det er da alle får lønn og mange får trygd. Dvs at nettopp da, må alle til byen for storinnkjøp. Alle gateselgerne ble sendt hjem. Kun de store matbutikkene er åpne, og køene har vært endeløse i nesten ei uke. Kommunen har sørga for å tegne opp ringer på fortauene og inni butikkene for å få folk til å holde avstand, likevel har politiet hatt stor jobb med å passe på. Bare et lite antall , 20- 50 pers om gangen er sluppet inn i butikken. Og med mange tusen mennesker, har det dermed tatt 5.6 timer i kø.
Her hjemme har vi hatt det helt ok. Linn Charlotte og jeg har lagt opp rutine med program for hver eneste ukedag, bare i helga avviker vi. Linn Charlotte er jo veldig oppfinnsom og dyktig.Vi
deler på dem som skal ha hjelp til skolearbeid, de store må studere sjøl.
Om morgenen er det praktiske gjøremål, Kl 10.00 Aktivitet, kl 12.Bibelstudie ( delt i små og store),13.00 fri og mat,14.00 til17.00 skolearb.17.00 gym. 18.30 bønn. 19.00 mat og medisiner. Dermed er dagen over og de fleste går snart til ro.Dette
har vært redningen både for ungene og oss.
Men
det er vondt og rart å ikke gjøre noe for de andre, massevis barn og unge som
vi hadde så mange planer sammen med. Og i påsken skulle vi hatt
storsamling i alle menighetene, med mat og fellesskap i 3 dager. Men så
ble det altså ingen ting. På Mpalaza startet Dumisile sammen med ei bestemor, å
ha prosjekt på tradisjonelle håndverk, for å engasjere ungdommene , da skolene
ble stengt. Der fikk de også mat, men så kunne vi ikke samles lenger og heller
ikke vi dra fra her til der.
Men vi er takknemlige hvis viruset ikke får så store konsekvenser som det har vært frykta. Det går saktere enn forventa sa helseministeren, men vi er fortsatt i startfasen, og det er veldig store mørketall fordi det er få som er testa. Vi gleder oss i alle fall til vi kan begynne all virksomheten igjen, med omsorg og hjelp, og formidle det glade budskap om at « Så høyt har Gud ELSKET verden, at Han ga sin sønn den eneste for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» Et liv hvor det ikke er fattigdom, sykdom, død, ondskap. Det er godt å ha noe trygt og fint å se fram mot, det hjelper også mens livet her fortsatt er utrolig vanskelig.
Ønsker dere
alle en God Påske, sikkert en annerledes påske for dere alle. Og fortsatt
hjertlig takk til hver og en som støtter oss. Hilsen Elin og Linn Charlotte
Før jeg rakk å sende brevet har jeg gode
nyheter.
Idag har Linn Charlotte og Dumisile vært på Ahrens og truffet svært mange av barna og endel voksne. De hadde med noe mat og poser med frukt og søtt til barna.Simphiwe og jeg dro til fattigfamilien som jeg skriver om før i brevet. Vi var veldig spent på om vi skulle lykkes, for igår blokkerte politiet alle vegene ut og inn av byen etter kl 10.00.Men idag fantes ingen å se. Imorgen prøver vi oss en runde til for å gjøre en slik oppmuntringsrunde på Mpalaza.Er godt å se dem igjen, og de skjønner at de ikke er forlatt.
Jeg legger egentlig vinn på å skrive om noe helt annet enn den pågående Korona-situasjonen, siden vi har behov for å tenke på og fokusere på helt andre ting også. Men i dag kommer jeg ikke helt unna, føler jeg. Kl 1600 i dag skal regjeringa legge fram videre tiltak mot Korona-spredning etter påske. Da får vi vite om dagens tiltak videreføres, om det blir ytterligere innstramminger eller om det slippes opp. Uansett hva som legges fram, har vi grunn til å tro at de som styrer Norge har vårt felles beste for øye og at de tar avgjørelser etter beste evne og råd fra fagfolk. Det er det grunn til å takke Gud for. Det er derfor heller ikke opp til hver enkelt av oss å kritisere eller gå imot de pålegg og råd vi får på det nåværende tidspunkt – evalueringen må vi ta når dette har lagt seg, og det vil bli gjort.
1.Tim 2,1-4: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
I disse tider er det viktigere enn på lenge at vi ber for alle i ledende stillinger; Storting, regjering, statsministeren, kommuneledelse, helse-ledere på alle nivåer. La oss be om at de får visdom, klokskap og vurderingsevne til å ta de rette avgjørelsene. La oss be om at de blir forskånet fra sjukdom i disse dager, både Korona og andre ting. La oss be om at de får sove om natta, så de kan lade opp til nye, lange og krevende arbeidsøkter.
Og la oss be for hverandre, for naboer og venner, for land og folk, for dem som er på flukt og ikke kan beskytte seg slik som vi kan, for mennesker som lever under vanskeligere kår enn oss, for misjonærene våre. La oss be for familiene som skal turnere hjemmekontor, hjemme-undervisning, aktivisering av småbarn, utålmodige unger som vil leke med vennene sine. La oss be om at påska blir et lite pusterom tross alt, særlig for de som ikke er velsigna med god plass ute og inne, slik som vi har her på fjellet. La oss be for ekteskap og forhold, spesielt de som involverer barn, at de må komme styrket ut på den andre siden av dette. La oss be for dem som ikke har det godt i hjemmet sitt, i familien sin, i ekteskapet (eller andre skap). Mange barn som har hatt barnehage eller skole som et fristed fra en vanskelig hjemmesituasjon, er nå innesperret med foreldre som har rusproblemer, voldstendenser og andre utfordringer. Vi vet at det er store mørketall når det gjelder vold i nære relasjoner – dette er mennesker som har det enda tøffere nå. La oss be for helsepersonell, ansatte i dagligvare, transport og matproduksjon, bønder, apotekansatte – kort sagt alle som må fungere for at vi andre skal komme greit gjennom dette. La oss be for små og store bedrifter, arbeidsplasser, permitterte, arbeidsledige. La oss be for de av våre nye landsmenn som nå blir satt langt tilbake i integrering og språklæring. Kort sagt: LA OSS BE!
Det er vår oppgave nå – ved siden av å ta vare på hverandre på avstand, å holde kontakten med telefon og sosiale medier. Legg ut noe oppmuntrende på Facebook eller Instagram, følg med på gudstjenester og andakter på nett, ring noen du tror er mye aleine nå. Send noen et bilde av hverdagen din. Sjekk om noen trenger at du handler for dem hvis du bor sånn til at det er praktisk. Ta vare på hverandre – og på dere sjøl. Hjemme hos meg har sola kommet fram akkurat nå, så når du har lest ferdig dette, foreslår jeg at du smører solkrem på nesa, lager deg en kopp kaffe og setter deg i solveggen.
Og la oss takke, vi som har en hverdag og et liv som lar oss få oppleve dette bare som litt upraktisk og stusselig. Vi som bare fikk litt bedre tid til å tenke, lese, be og gjøre opp en slags status. Vi som strengt tatt ikke lider noen nød.
Takk Gud for at du går med oss gjennom dette også!
