Dette er dagen for gjenopprettelse, liv, takknemlighet, glede og jubel! Dette er dagen for å feire at Jesus har seira – at døden oppslukt er til seier. Dette er dagen da alle onde makter ble gjort til skamme, da det som så ut som det endelige nederlaget viste seg å bli den største seieren – noensinne!

1.Kor 15,1-11: Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. Men enten det er jeg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.

Dette er det vi har tatt imot og dette er det som gir vår tro mening. Om historien hadde slutta på langfredag, slutta med korsfestelsen, hadde alt vært forgjeves og vår tro hadde vært meningsløs. Men historien slutta ikke der, og vi kan få leve i vissheten om at Jesus i sin oppstandelse overvant den siste fiende; døden.

Det første Jesus gjør etter at han har seira og stått opp, er å møte de menneskene som har levd i ytterste mørke og fortvilelse de siste to døgna. Maria Magdalena, og muligens et par damer til, Peter – Peter som fornekta Jesus den lange natta fram mot den enda lengre langfredagen – Johannes, de andre disiplene, Emmausvandrerne – og til sist Tomas. Tomas som så gjerne ville tro, men strevde så veldig med det. Han var kanskje ikke så vant til at folk gjenoppstod fra grava? Han hadde jo tross alt sett Jesus dø.

Jesus går inn i mørket for å hente ut ett og ett menneske, sjøl på denne dagen, da han kunne ropt ut sin seier fra tempelmuren. Hele Jerusalem så at han døde, bare noen vakter, som ble bestukket for å tie stille om det – så at han stod opp, og bare de nærmeste fikk dele denne dagen med ham. Seinere viste han seg for mer enn 500 mennesker som levde og kunne fortelle om det, men det er langt igjen til seiersrop fra tempelmuren.

Da kvinnene kom til grava for å salve Herrens kropp, liket hans, bekymra de seg naturlig nok over den digre steinen som lå foran åpningen.
Mark 16,1-4: Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor.

Vi frykter alle møtet med en eller annen uoverkommelig diger stein som ligger i vegen for oss, ligger midt i den vegen vi må gå for å komme videre. Men mange ganger opplever vi jo at når vi kommer til det punktet der steinen lå, går det en veg utenom eller den er rulla bort fra stien. Eller den var ikke så stor som vi trodde.
Disse modige damene har et reelt problem. Den steinen er så stor som den er for at ingen skal klare å fjerne den. Dessuten er den forsegla og det er soldatvakt rundt den. Den hindringen er ikke innbilning, men det hindrer dem ikke i å legge i veg. De går til grava sjøl om de er fullstendig klar over at her kommer de egentlig ikke inn, hindringen er for massiv. Men de har en indre drivkraft som overskygger alt det.

Så opplever de altså det som vi av og til kan oppleve, steinen er rulla bort allerede. De kan gå uhindra inn i grava og finner bare likklærne der, og en engel eller to. Hvorfor måtte den steinen rulles bort? Jesus var ikke avhengig av det. Den ble jo ikke rulla vekk for at han skulle slippe ut. Det er ikke for hans skyld steinen er borte. Det er for vår skyld. For kvinnene som kommer til grava sin skyld. For Peter og de andre disiplenes skyld. For vaktenes skyld. Det er for at alle disse skal se og tro – for at vi skal tro. Hvis ingen hadde sett at grava var tom, ville jo påstanden om oppstandelsen vært nokså absurd. Det er jo spesielt nok som det er.

Den omsorgen Jesus denne dagen viste sine venner, viser han fortsatt oss som tror på ham. Han vet at vi er skrøpelige, og det er greit. Han vet at vi trenger noe håndfast å holde oss til av og til, og det er greit.
Denne Jesus er det vi tror, følger og tjener.

Velsignet påske!
Cathrine

Langfredagshistorien er en fortelling om mørke, frykt og svik – om vold, tortur og lidelse i ensomhet. Langfredagen er en historie om det som så ut som det åpenbare nederlaget for han som bare dager tidligere hadde ridd inn i Jerusalem i triumf og til folkets jubel.
De fleste ser nederlaget, men noen ser noe annet. Noen ser at denne mannen er annerledes, noen ser at her er det tatt beslutninger som ikke henger på greip. Men de ser kanskje ikke regissøren de heller. Ser ikke hva som er hensikten med alt dette. Mange dager, mange hendelser i livet kan se like mørke, håpløse og hensiktsløse ut som denne. Noen ganger er det kanskje slik, andre ganger ser vi bare ikke regissøren og vet ikke hva som er skrevet i neste kapittel.

En av dem som ser at noe er annerledes med denne mannen, er den ene av de to forbryterne som blir korsfestet sammen med Jesus. Han fikk evigheten i gave for denne innsikten.
Luk 23,39-43: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
Han forstod faktisk hvem Jesus var, at han var uskyldig dømt, og enda mer; at han var av en annen verden, og at når han kom dit hadde han makt og innflytelse. Han får ikke gjort opp for seg, han får ikke tjent Jesus, han bekjenner sin synd og ber om en tanke – svaret blir hele evigheten med Jesus. Den andre forbryteren angrer ikke det han har gjort og omvender seg ikke, sjøl ikke når han henger der og ser døden i hvitøyet. Stolthet og hovmod finnes i oss alle, uansett stilling i samfunnet, og den står altfor ofte i vegen for å finne fram til Jesus og frelsen.

Mark 15,37-39: Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
Denne innsikten, oppdagelsen, og denne bekjennelsen har blitt stående igjen etter offiseren, og vil aldri bli glemt. Vi vet ikke hva han seinere valgte å gjøre med den innsikten som ble gitt ham, men jeg ser ikke bort fra at han også er en av dem vi vil få møte hjemme hos Jesus en dag.

Disse to mennene, den ene en dødsdømt forbryter, den andre lovens og maktas forlengede arm, ser plutselig, i et glimt hvem Jesus er. Har du sett hvem Jesus er? Eller skal du bruke denne dagen til å forsøke å bli kjent med ham?

Langfredagshilsen, Cathrine

Luk 22,14-22: Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»

Her leser vi om den første nattverden, den vi fortsatt feirer i våre menigheter. I hvert fall når vi ikke trenger å ta så voldsomme smittevernhensyn… Flere frikirkelige gudstjenester vil i dag invitere deg til å delta i nattverden hjemme i din egen stue. Det synes jeg du skal forberede deg på å bli med på. Det erstatter heller ikke det fysiske fellesskapet, men vi vet jo at i nattverden står vi i et fellesskap, ikke bare med Jesus og dem vi deler den med der og da, men med alle som feirer nattverd, overalt og til alle tider. Dersom vi har det med oss i tankene, gir også denne måten å feire nattverd på mening.

Til deg som måtte føle deg «uverdig» av en eller annen grunn, vil jeg gjerne si dette: Dersom du tror på Jesus, eller forsøker å bli kjent med ham, finnes det ingen grunn til at du ikke skal delta i nattverdsfellesskapet. Jesus inkluderte alle sine 12 disipler, sjøl om han visste at Judas skulle forråde ham, Peter skulle fornekte ham og resten skulle flykte for livet under pågripelsen i Getsemanehagen. Akkurat som frelsen handler ikke dette om hva du får til i livet ditt, men om hva Jesus gjør i livet ditt.
Jesus spør ikke om du har gjort mange eller få, store eller små synder den siste uka – han spør om du er klar over at du er helt avhengig av ham? Og på det spørsmålet finnes det bare ett svar.

Delta gjerne i det store, verdensvide fellesskapet der du befinner deg i dag – så ser vi fram til, og lengter etter, at vi skal få ha fysisk fellesskap også i dette!

Ha en velsignet skjærtorsdag!
Cathrine