Jes 53,3 Han var foraktet, forlatt av mennesker,
          en mann av smerte, kjent med sykdom,
          en de skjuler ansiktet for.
          Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.

4 Sannelig, våre sykdommer tok han,
          våre smerter bar han.
          Vi tenkte: Han er rammet,
          slått av Gud og plaget.

5 Men han ble såret for våre lovbrudd,
          knust for våre synder.
          Straffen lå på ham, vi fikk fred,
          ved hans sår ble vi helbredet.

6 Vi gikk oss alle vill som sauer,
          hver tok sin egen vei.
          Men skylden som vi alle hadde,
          lot Herren ramme ham.

7 Han ble mishandlet,
          han ble plaget,
          og han åpnet ikke munnen,
          lik et lam som føres bort for å slaktes,
          lik en sau som tier når den klippes,
          og han åpnet ikke munnen.

8 Etter fengsel og dom ble han tatt bort.
          Men hvem i hans tid tenkte på
          at han ble utryddet av de levendes land
          fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?

9 Da han var død, fikk han sin grav
          blant urettferdige og hos en rik,
          enda han ikke hadde brukt vold
          og det ikke fantes svik i hans munn.

Disse ordene ble ikke skrevet etter langfredagen. De ble ikke skrevet etter at Jesus ble forrådt, svikta, dømt, mishandla, korsfesta og begravd. De ble skrevet ca 700 år tidligere. Profetien, forutsigelsen, er interessant og fascinerende nok i seg sjøl, men det som virkelig slår meg når jeg leser dette er for det første hvorfor alt dette skulle skje, og for det andre at dette var planlagt, dette lå i Guds hender. Det var den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som hadde regien.
Etter at Jesus rydda tempelplassen (som jeg skrev om på mandag), ble de religiøse lederne ivrigere enn noen gang på å få ham ryddet av vegen, men de var skjønt enige om at det ikke måtte skje under høytiden. Det hjalp ikke noe særlig hva de mente om det. Herren Gud hadde bestemt at det var akkurat da det skulle skje.

Jesaja forteller oss hvorfor alt dette måtte skje. Jesus døde for å bære våre sykdommer og plager, og for å sone vår synd og skyld. Alt dette kunne legges på hans skuldre fordi han var uten synd og uten skyld sjøl. Hadde han begått noen synd i sitt jordiske liv, måtte han sonet for den, på samme måte som vi egentlig skulle sonet for våre egne synder og feiltrinn.

Men hvorfor? Hva får en allmektig, opphøyet Gud til å gjøre noe sånt? Hva får Guds sønn til å forlate alt, stige ned fra sin trone i himmelen for å bli født som et barn, leve som et menneske uten eiendom og status, for så å bli drept på bestialsk vis?
Joh 3,16-17: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Joh 1,12: Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Dette er svaret. For så høyt har Gud elsket oss at han ikke kunne leve uten en relasjon til oss, hans barn. Han var villig til å gjøre ALT, ofre sitt eget liv, for å gjenopprette kontakten med oss, den som gikk tapt i syndefallet.

I det Jesus utånder på korset og roper at det er fullbrakt, har djevelen tilsynelatende vunnet kampen. Men noen oppfatter noe annet. Og det vil vise seg at det var Jesus som vant en evig seier på korset. Den skal manifestere seg om et par dager.

Selve historien om denne dagen, fra Jesus blir tatt til fange i nattemørket til han gravlegges kan du lese i ett av de fire evangeliene (eller alle). Du finner dem her:
Matteus 26,36-27,61. Markus 14,43-15,47. Lukas 22,47-23,56. Johannes 18,1-19,42
Om du ikke har en Bibel hjemme, kan du lese på www.bibel.no eller laste ned en bibelapp til mobilen din. Dette kan bli det viktigste du noen gang komme til å lese.

Hilsen fra Cathrine
som gjerne skulle stått i Betel i kveld.