En aldri så liten rapport om oppstarten min her ute. 1. Okt 2017
Jeg dro jo 27.Sept. Truls og Karin kjørte meg til Gardermoen, det var koselig. Og der kom Eva, søskenbarn også for å si farvel og vi hadde litt tid sammen før jeg dro med flyet kl 15.00 til London.
Fra London kl 20.00 og jeg hadde en riktig bra natt på flyet, hvor jeg faktisk sov en god del. Videre med fly fra Johannesburg kl 10.15 den 28. Og Nkululeko møtte meg i Durban og kjørte meg hjem. Hjemme litt før kl 14.00 den 28. Der hadde alle mine 17 barn og unge, ordna velkomst. Pastor Blessing var jo også der, siden han har bodd på rommet mitt hele tida mens jeg var borte. Og Dumisle kom. Begge fortsatt mye vondt etter bilulykka for 2 uker siden. Dumisile har vondt i rygg og bryst. Men er litt bedre for hver dag. Blessing halter og har ganske vond hoft, kne og legg. Men det påståes at han ikke har noe brudd.
Alle var glade. De hadde savna meg veldig, særlig Dumisile. Og jeg var glad for å være nær dem igjen. Det var jo ganske hardt å være borte fra dem da de hadde bilulykke på toppen av alt anna vanskelig.
Blessing og Dumisile dro til sine bosteder og vi andre skulle ha kvelds sammen. Men da klikka det helt for Deli igjen. Enda verre enn det hadde gjort for 6 uker siden, Deli er jo en av de 7 foreldreløse som jeg har tatt hånd om siden hun var 11. Hun er 24 nå, og skulle ta ansvar for matinnkjøp og hjem mens jeg var borte, slik hun til dels har gjort lenge. Denne kvelden ble hun helt fra seg og forkynte at hun skulle sørge for å drepe oss alle innen oktober. Eller i alle fall ta sitt eget liv. Vi brukte alle metoder for å roe henne, men uten hell. Det endte med at vi ringte security som kom og tok henne med makt til sykehuset. Der fikk hun bedøvelse og sovna. Hun er der fortsatt, men doktoren vil jo skrive henne ut, og hun selv ser ingen grunn til noe hjelp, for det er ikke noe galt med henne, bare med alle andre.Stakkars. Dere som ber, be for henne. Hun har det kjempevondt og hun er livsfarlig.
Da vi utpå senkvelden kom hjem fra sykeh. ,skulle jeg dra til Holst hvor jeg har leid rom pga golvet på rommet mitt, som er fullt av soppråte og jeg er strengt anbefalt både av brødre og doktor at jeg MÅ IKKE slå meg til der igjen før golvet er skifta. Jeg kom fra reise og måtte nå pakke for halvt flytting. Men både Sthe og Ntobe var sjuke. Begge er jo Aidsunger og har hatt tuberkulose og vært døden nær, så de treng trygghet og støtte da de blir syke. Ntobe måtte få bli med og sove hos meg. Sthe ble tatt hånd om av en av de store flinke guttene. Dermed ble det nesten ikke søvn den natta, Ntobe syk i senga og hodet fullt av tanker om Deli. Jeg var veldig glad at jeg hadde hatt noe søvn på flyet natta før.
Fredag skulle Simon komme og sjekke golvet fra undersida ,så vi kunne begynne å planlegge, men han hadde visst glemt det. Lover å komme mandag ettermiddag.
Hans begynte å etterlyse forsikrings-framdrift ang bilen min som ble så skada i ulykken. Men de hadde ikke gjort noe. Men det skal visst skje noe nå over helga.
Men folk var det nok av hele dagen , fra jeg gikk ned til huset mitt 5.30 og fram til kvelden. Alle glade for å se meg . Og noen kom for å be for oss og oppmuntre oss, deriblant Ernest.
Så lørdag hadde vi 2 herlige barnemøter. Først Eshane med 120 unger og så Mpalaza med 40.Jeg mottok så mange omfavnelser og klemmer at det styrker og varmer helt innerst i hjertet. Jeg forkynte selvsagt. «Far / sønn»-dagen som var planlagt, var blitt utsatt til 14.Okt.
Og idag forkynte jeg på Ahrens, så jeg kunne ikke få dratt og hilst på vennene på Eshane. Jeg bruker ofte å ta halve møtet på hvert av de to stedene. Men det er bare gode rapporter fra alle plasser. Og vi gleder oss over å få være tjenere i Guds rike.
Hans nåde er nok for hver dag.
Det er blitt grønne trær og bogainvilla blomstrer, men bare brunt overalt fortsatt, fordi regnet har ikke kommet enda heller.
Så tilslutt. Hjertlig takk til alle dere jeg fikk treffe i sommer og så håper jeg å kunne sende bedre rapporter etterhvert. Og inderlig takk for forbønn og støtte.
Kjærlig hilsen Elin