Til alle Faddere og andre støttespillere.                                                Mai 2017

Nå er det gått  3 mnd siden sist jeg skrev. Tenker ofte på dere, skulle ønske dere kunne sett hvor mye dere gjør for de små og vanskligstilte . Men da hadde dere også  følt alt det vonde som mange unger møter.

Det er store utfordringer iblant. Feks mand 15. Mai . Mor til Nosipho og Phindile ringte: «Inatt raste hytta vår sammen.» Å!! Jeg som var så glad for at vi endelig fikk regn , 2-3 dager, ganske mye regn.Vanntankene ble fylt opp. Sand og støv ble endelig borte. Men jord-hyttene tålte det altså ikke. Utover formiddagen kom beskjeder fra 4 til av våre hjem , at hyttene hadde rast sammen. Vinden hadde først revet av taket. Og maten var ødelagt. Maismel, ris, hvetemel, bønner og tørrmelk ble ubrukelig på et øyeblikk.

Her er fotos fra Thokos hus. Vi er så takknemlige for at ingen av ungene  i noen av hyttene våre, ble skada. Det er mange andre som det gikk galt med.

Som om ikke dette var nok, ble vi oppringt fra klinikken på Eshane om vi kunne komme straks og ta Nolwazi til sykehust. Hun hadde drukket alle bestemors medisiner og var bevisstløs, det ville ta for lang tid å vente på sykebilen !! ( Nolwazi er ei foreldreløs jente (17) som bor hos bestemor, men er hos oss i helger og ferier. Idag er det onsd, 17.mai, hun er fortsatt bevisstløs, men vi ber og tror Gud vil vekke henne opp, og uten hjerneskade. Dette er fryktelig vondt . Ungene gråter. Hun kan ikke bo hos bestemor lenger. Vi visste hun ikke hadde det helt ok, men vi skjønte ikke at det var så ille. Da hun lå bevisstløs foran dem på klinnikken, kjefta bestemora fortsatt, og var mer opptatt med at de måtte gi henne selv , nye medisiner fordi jenta hadde tatt alle .

Nolwazi (bildet) er ei stille jente, veldig flink til å synge,  leder ofte barnemøtene.

Jeg liker best å skrive om alt det positive vi opplever, men virkeligheten er jo både fryktelig mye vondt og veldig mye godt. Hadde det ikke vært for alt vi lykkes med, alle som får det bedre, så hadde vi gitt opp for lengst.

Sist skrev jeg om Asi, gutten som rømte til Dumisile. Sinnets sår er legt. Dumisile har igjen, ved Guds hjelp,  gjort en kjempejobb. Nå bor han hos meg, fordi her er det mange gutter (Dumisile har bare jenter), og fordi han er så begeistra for Falakhe som bor her og hjelper meg med både guttene, kjøring, barnemøter og alt annet. Asi er en grei gutt, lett å  disiplinere, og han og Sthe har det veldig bra sammen.

Mbali som jeg skrev om sist, fikk bo hos oss. Hun likte det, men likevel forsvant hun flere ganger. Politiet sa at vi kunne ikke ta den belastningen å ha ansvar for henne, hun hadde også selvmordsplaner. (12-13 år gammel). Dumisile var i ferd med å hjelpe henne, hun hadde sjelesorg med henne,og fant dype psykiske sår Men Mbali  greide dessverre ikke å roe seg, så får vi ikke hjulpet henne videre. Hun er nå tilbake hos bestemora .

Når vi personlig ikke kan få gjort mere for henne og andre i liknende situasjoner , må vi bare be for dem , til en mektig Gud som elsker alle disse stakkarene, så får vi se om vi skal trå inn for dem senere.

De  hyggligste nyhetene er barnehagene  og lekse-gruppene i kirkene våre. Går så bra. De aller fleste skolebarna besto første termin.Bortsett fra Thanda og Sthe. Thanda som ikke greier å konsentrere seg og Sthe som ikke klarer å lese engelsk. Han går jo i 7. og da er alle lærebøker på engelsk.

Her er en av barnehage-gruppene, sammen med henne som nettopp ble redda. Hadde gått 1 mnd el 2 med dødt foster inne i seg.

 

Lørdag 20 Mai skal vi ha «mor-datter» dag på Eshane for Ahrens og Eshane. Som jeg skrev sist: Barn og voksne kommuniserer ikke. Det prøver vi å gjøre noe med. Både de vi leier inn som omsorgsmødre og de biologiske mødre eller tanter, må forstå hvor viktig deres innflytelse er på de unge jentene. Og hvis de kan ha et nært forhold, vil problemer bli registrert tidligre, og jentene bli spart for mange tragedier og uønskede situasjoner .  Regner med 80-90 deltakere på lørdag.

I år  har vi hatt en dagstur for ungene VÅRE . Den 27. April var frihetsdag. Så da var det deres tur for en spesiell oppmuntring. De hjelper jo alltid til i alle arrangement vi har for alle slags barn. Selvfølgelig nyter de også, da vi har aktivitetsdagene osv, men vi synes at iblant trenger  de å få noe som er BARE for familien.

De 6 yngste  + Samkele, Deli og jeg dro til en fredelig plass med en dam og grønne plener. De 12 store dro med Falakhe og Zandile til Durban beach. Dumisile måtte dessverre bli på sykehuset hele dagen pga magesår-trøbbel igjen.

Ønsker dere alle en god vår og sommer.

Hjertelig takk for støtte på alle måter.

Jeg regner med å være i Norge det meste av August og September.

 

Kjærlig hilsen  Elin og alle medarbeiderne, og selvsagt barna.